Fra Leirsund og ut i verden

Det begynte på Leirsund, et lite sted utenfor Lillestrøm. Et trygt sted å vokse opp, med stor frihet, men også med åkre og enger som kunne få verden der ute til å føles ganske langt unna. 

– Jeg følte ofte at jeg var utelatt, som om jeg ikke helt fikk være med «i verden». 

Så Mette laget sin egen. 

Som barn kunne hun sitte alene i timevis med dukkene sine. Men leken handlet like mye om verden rundt dem: hus, interiører, garderober, sengetøy og klær til forskjellige anledninger og sesonger. Hun likte venner, men ble sliten av å være sosial. Hun trengte tid alene til å tenke og lage. Det kreative lå heller ikke spesielt langt unna. Familien drev klesbutikk, moren jobbet som dekoratør før hun senere ble kunstner på heltid, faren var butikkmann og broren drev med musikk. Men Mette var ikke nødvendigvis interessert i å bli lært opp. 

– Jeg var ganske egenrådig og ville bare drive på med mitt uten å lære. Det beste mamma gjorde for meg var å legge ting til rette så jeg kunne oppdage ting på egen hånd, og ellers la meg være i fred. Den egenrådigheten skulle vise seg å bli ganske nyttig.

Klipp det i stykker 

Etter dukkeklærne begynte hun å lage klær til seg selv. Loppemarkeder ble en viktig materialbank. Gamle klær kostet lite nok til at det ikke gjorde så mye dersom eksperimentet gikk galt. Og så begynte vennene å bruke klærne. 

Plutselig kunne Mette se hvordan et plagg oppførte seg på en annen kropp. Hva som fungerte. Hva som ikke gjorde det. Hvordan hun kunne justere passformen for å få frem akkurat det uttrykket hun var ute etter. Og så kom A-ha. 

Mette var 14 år da bandet slo gjennom, med hullete og lappede jeans, skinnremser rundt håndleddene og jakker sydd sammen av denim og skinn. Hun kastet seg på. Da hun dukket opp på skolen med skinnremmer rundt hånden og en overlappet olabukse, ble hun ertet av de andre elevene. De trodde familien hennes ikke hadde råd til nye bukser, men Mette visste bedre. Hun var skikkelig «in». Og hun innrømmer at hun fremdeles kan kjenne litt på den samme triumfen når hun har sett noe komme før resten av markedet har oppdaget det. 

 «Da starter jeg for meg selv» 

Mette gikk på den anerkjente moteskolen ESMOD i Oslo, hvor hun tok fagutdannelse innen modellering og design. Men etter ESMOD var veien videre langt mindre opplagt. Flere av medstudentene fikk jobber hos store klesaktører, men dit ville ikke Mette søke. Selv om hun hadde den samme utdannelsen, klarte hun ikke helt å se hva hun skulle bidra med der. I stedet søkte hun tekstil ved Kunst- og håndverkskolen i Bergen. Kjæresten skulle begynne på Kunstakademiet i byen, og Mette ville være med. Under opptaksprøven kom spørsmålet: «Hva gjør du hvis du ikke kommer inn?» 

– Uten å tenke meg om svarte jeg: «Da starter jeg for meg selv.» 

Mette kom inn, men takket likevel nei, rettet nesen hjemover og startet for seg selv. Det ble startskuddet på en 30 års lang karriere, eget merke og bedrift. 

Fornuft og følelser 

Det er lett å snakke om design som noe intuitivt og kreativt. Mette snakker like gjerne om funksjon. Et plagg skal fungere på en kropp i bevegelse. Det skal også fungere i et bestemt klima og en bestemt situasjon. Det er, som hun sier, den forholdsvis enkle delen. Det handler om fornuften. 

Så kommer følelsene. Hvordan lager man noe sporty og ujålete, uten å miste femininiteten? Hvordan kan noe være skjørt og samtidig ha styrke og integritet? Hvor går grensen mellom det uttrykksfulle og det høylytte, eller mellom det nedtonede og det intetsigende? For Mette ligger designet et sted midt imellom. 

– Hvis jeg lager noe som føles feil, så gjør kunden det også. 

Hun snakker ofte om jakten på den perfekte passformen, samtidig som hun avviser ideen om at én perfekt passform finnes. Kropper er forskjellige. Smak er forskjellig. To mennesker med identiske kropper kan oppleve to helt forskjellige plagg som perfekte. Derfor forsøker hun heller ikke å lage noe for alle. 

– Jeg er så liten at jeg ikke klarer å tilfredsstille alle. Men for de som liker min stil og mitt formbilde, så treffer jeg til gjengjeld godt. 

Klær som får bli 

Etter nesten tre tiår i motebransjen har jakten på det nye fått konkurranse fra noe vanskeligere; å lage plagget man ikke blir lei av. Det virkelig gode baseplagget. Det som overlever sesongene og de små trendbølgene. Som fortsatt fungerer når resten av garderoben forandrer seg. Noen av Mettes egne plagg har allerede bestått testen. 

Gamle sorte draktjakker i strikket ull er fortsatt i bruk. Feminine nok til kjole og skjørt, enkle nok til bukser, med små detaljer som gjør at hun fremdeles liker dem. Hun vurderer faktisk å sette dem i produksjon igjen.  

For Mette handler et plagg som varer om mer enn gode materialer og solid håndverk. Det må også føles riktig for den som skal bruke det. Plagget skal passe både kroppen, stilen og livet det skal være en del av. 

Selv har hun etter snart 30 år i motebransjen blitt stadig tydeligere på hva hun ønsker å bruke tiden sin på. Klærne, håndverket og kundene interesserer henne. Spillet rundt bransjen gjør det i langt mindre grad. Kjendiseri og jakten på oppmerksomhet er en del av motebransjen hun for lengst har sluttet å forsøke å passe inn i. 

– Den delen av motebransjen synes jeg egentlig ikke har noe med klær å gjøre. Det er et «kongen på haugen»-spill. Det var befriende, forteller hun, da hun innså at hun ikke behøvde å presse seg frem og at hun kunne la plaggene finne sin egen vei. 

Å vite hva et plagg faktisk er 

Mette mener at avstanden mellom oss og klærne våre har blitt større. Vi kjøper mer, men vet mindre om materialene, produksjonen, konstruksjonen og vedlikeholdet bak det vi kjøper. Forventningene våre har økt samtidig som kunnskapen har gått motsatt vei. Og spør du henne hva motebransjen gjerne kunne klart seg uten? 

– Polyester! 

Hun drømmer nesten om et eget engangsmateriale for alle de flyktige trendene og merch-plaggene vi absolutt skal ha, men ikke nødvendigvis ønsker særlig lenge. Når vi var ferdige med dem, kunne vi lagt dem i komposten, eller pantet dem sammen med tomflaskene. 

Friheten i å lage selv 

Kanskje er det derfor det å lage selv fortsatt betyr så mye. Strikk har fulgt Mette helt siden ESMOD. Hun liker komforten, selvfølgelig, men også hvor tilgjengelig selve teknikken er. Du kan ta strikketøyet med deg. Gjøre feil og prøve på nytt, uten at materialet nødvendigvis er ødelagt. 

– Rett og slett lavterskel kreativitet, sier hun.  

Og når vi faktisk lager klærne våre selv, tror hun noe skjer med hvordan vi ser på dem. Et vellykket plagg blir lettere tatt vare på. Et mindre vellykket prosjekt kan være minst like lærerikt for plutselig forstår man hvor mye arbeid som ligger bak plagget man tidligere kanskje avskrev fordi én søm var litt skjev. Det er også her hennes egne oppskrifter kommer inn. 

I de nyere oppskriftene gir Mette stadig flere valgmuligheter med ulike avslutninger, fasonger og muligheter for å tilpasse størrelsen. Valgmuligheter skal være en del av kreativiteten. Målet er nemlig ikke nødvendigvis at du skal bli flinkest mulig til å følge Mette Møller. Det er at du etter hvert skal tørre å la være. 

– Jeg håper oppskriftene kan være en døråpner, at man blir veiledet inn i en verden hvor man bestemmer selv. Til slutt kan strikkeren fri seg fra noe forhåndsbestemt. Jeg ønsker å inspirere til frihet. 

Det høres egentlig ganske kjent ut. Som jenta på Leirsund som helst ville finne ut av ting selv, mens moren gjorde det kanskje viktigste hun kunne gjøre, nemlig å la henne holde på.