Når du strikker ovenfra og ned, har du god kontroll på lengdene underveis for du kan prøve den på mens du strikker.

Jeg strikket den i utgangspunktet fordi jeg manglet noe som passet til den nye rosa capsen min. Den ble hastekjøpt på en jentetur til Cornwall, under en kyststi-tur sommeren 2025. Vi gikk rundt to mil hver dag i nydelig landskap og strålende sol, og det endte med et solid solstikk. Ved første mulighet kjøpte jeg derfor dette høyst nødvendige hodeplagget. Men da ferien (og solstikket) var over, ble capsen hengende litt alene. Den fikk sjelden være med på tur – nettopp fordi den var rosa – og hadde ingen naturlige venner i garderoben min. Det er jo ikke særlig bærekraftig. Skuff etter skuff med restegarn er heller ikke bærekraftig, så her var det bare å ta ansvar. Jeg helte alle nøstene utover gulvet og begynte å samle sammen farger som kunne passe fint til capsen. Jeg valgte nøytrale hovedfarger i beige- og gråtoner, som gir et lett og mykt uttrykk og samtidig demper de skarpe rosafargene. Slik bindes genseren til capsen uten at det blir for mye. Det siste ermet ble rustfarget av to grunner: For det første ble jeg lei av å bytte garn hele tiden – og av alle trådene som måtte festes. For det andre lå genseren ofte oppå et annet prosjekt som var ensfarget rustrødt mellom hver strikkeøkt. Det viste seg å være en ganske interessant kombinasjon. I etterkant ser jeg hvordan feltene balanserer antrekket. De smale stripene har en tydelig rytme – lette, luftige strøk. Deretter kommer de ensfargede partiene: caps øverst, erme i midten og buksen nederst, som visuelle festepunkter. Genseren er strikket hovedsakelig i ull, med innslag av bomull og viskose.